17. mai-markering i Sandøykilen

Det ble en flott markering i Sandøykilen 17. mai. Båtfolket som hadde vært med i båtparaden kom til for å delta i allsang og for å høre årets 17. mai-taler Juliane Josephsen. Gikk du glipp av talen? Du kan lese den her.

Juliane Josephsen holdt 17. mai-tale ved butikkbrygga.

Folk møtte opp for å delta i allsang og for å høre 17.mai-talen. De fleste satt i båtene sine.

Hei kjære gode øyfolk

Gratulerer med dagen!

I dag er det fest. Vi feirer Norges bursdag. Vi feirer frihet.

Vi skulle gått i tog. Men denne feiringa i koronaens tid blir en fering vi aldri kommer til å glemme.
Og den går inn i historiebøkene.
Sandøyas 17-mai feiring er også annerledes. Vi har laget tog på sjøen. Helt naturlig for oss som bor på ei øy.

Den 12. mars kom regjeringen med «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid». En setning vi har hørt repetert  mange ganger disse 8 ukene.

Dette er den stille våren.

Før verden stengte kunne vi gå i butikker, delta på fritidsaktiviteter, gå på kino, gå på kafé, dra på biblioteket, på konserter, dra på ferie. Gå på jobb og skole.

Foreldre måtte steppe inn som lærere.

Alle fikk crashcourse i Teams. Videomøter ble normalen. Alle brukte Zoom.
Vi holdt avstand til venner og familie. Vi lukka dørene og ble med det bedre kjent. Lagde mere mat. Jobbet ute,  var i hagen, sådde frø og plantet. Marits turkasser og Ellens orienteringsposter dro oss ut i skogen. Takk og lov for det!

Men ikke alle kunne jobbe hjemmefra.

Heltene. Mange med lav lønn som belønning.
De som jobber innen omsorg, de som jobber med rengjøring, de som jobber på lagre og innen transport. De ansatte i matbutikken som sørger for at vi får mat.
Ja heldigvis har vi Lucy.
Og øysolidaritet.
Vi finner gjær, dopapir, mel og annet nødvendig på butikken vår. Denne butikken går ikke tom!
Bortsett fra surt godteri. Tror noen hamstret!
Vi har fått en påtvunget livesendring. Vi har blitt utfordret på hvor tilpasningsdyktige vi er. Utfordret på å skille mellom det som er grunnleggende nødvendig og hva som er ønskelig.

Vi kjenner på hvor viktig det er å være med andre, på savnet av klemmer.

Og like nødvendig som sosial omgang er mat og natur.
Jeg har fått lov til å snakke om noe som engasjerer meg, da velger jeg meg naturen, livsgrunnlaget vårt.
Hva var det første vi gjorde da Norge stengte?
Vi hamstret mat.
Og siden gikk vi tur.

Nå vil jeg lese  noe som står nedtegnet i Grunnloven.
Det står i Grunnlovens miljøparagraf, § 112:
«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Hvordan håndheves denne loven?
Hvordan ivaretas det at at fremtidige generasjoner har tilgang til det samme som oss?
For det grønne skiftet kan kanskje skilte med CO2-fri energi etterhvert, men det går på bekostning av noe annet: Naturressurser.

Du kan flytte fra gården, men du tar aldri bonden ut av mennesket.
Småbruket til Torbjørn vokser stadig, og imponerer. Han er birøkter, saue- geite og grisebonde. Det gjør livet langs veien for oss øyboere mer interessant. Hvem blir ikke glad over å se en hoppende geitekillingene, især i karantenetid?

Ved 17.mai-jordet står Birtes grønnsaksåker som jeg ser litt misunnelig på. Turid dyrker de feiteste purrene. Torills kjøkkenhage vokser. Hvor mange tomater dyrker Marit egentlig? Noa har de største gresskarene! Simen setter poteter og jeg kjører trygt med urter i hagen.

Tror flere i likhet med oss har stukket fingern i jorda i denne spesielle tida.
Hvordan hadde det sett ut om gressplenene på øya istedet var åkre, et felles dyrkeprosjekt, et Sandøysk andelslandbruk? Vi kunne dyrka pastinakk og potet, ruccola og rødbete, løk og hvitløk, gulrot og kål.

Andelslandbruksmodellen er i stor vekst i Norge og internasjonalt, og hvorfor skyter denne felles dyrkingsformen så fart?
Det handler vel om noe helt grunnleggende og kanskje om matsystemet vårt?
Norge importerer 60% av maten vi spiser.
Hva skjer nå som verdens største eksportør av hvete har stengt korneksporten?

Vi bruker andre lands areal for å dyrke fôr. Dette er ikke med i regnestykket når vi snakker om norsk selvforsyningsgrad. Mesteparten av kyllingproduksjon hadde stoppet om vi ikke fikk importert kraftfor. Produksjon av svinekjøtt hadde falt med 2/3.

Norges rikdom har gjort oss avhengige av å importere mye mat annensteds fra.
Miljøødeleggelser og helsemessige konsekvenser følger med på kjøpet. I mange land brukes antibiotika som et prevantiv mot sykdommer og for å fremme vekst hos dyr.

Vi vet vi må holde avstand fordi smittegrad er høyest i store og tette grupper av mennesker.
På samme måte ligger alt til rette for effektiv sykdomsspredning i deler av verdens husdyrindustri, fordi dyra står tett i store bygninger.
Det samme gjelder for store plantasjer hvor frukt og grønnsaker dyrkes  monokulturelt. Det fører til svekka motstandskraft mot sykdom.

Mindre bruk og mer mangfold bremser sykdomsspredning og gir muligheter for å finne flere veier ut av en krise.  

Tenk at det finnes et sted som dette, tenkte jeg da jeg kom til Sandøya fort første gang.
Dette var i april 2004, og det var barnehagekafé. Marianne syklet barbeint med Else i barnesetet. Det var halvmeter høye gress- og blomsterkledte kanter langs grusveien.

Det var et fravær av biler og nærvær av natur. Og det var en tilstedeværelse av mennesker. Mennesker til fots eller på sykkel. Mennesker i naturen. Alle sier hei.

Mye av livet utspiller seg langs veien. Tamme rådyr, gjess og ender er del av gjengen man treffer på.

Tilbake til miljøparagrafen i grunnloven. Den er der som som et føre var.
Miljøet er vårt livsgrunnlag.
Alle snakker om å få ned CO2-utslipp, men ikke om naturmangfoldskrisa. Det handler ikke bare om store soyaplantasjer i Brasil, også om det som skjer her.
Det skjer overalt, også her i kommunen.
Nedbygging av areal løftes frem av FNS naturpanel som en våre største trusler.  Arter dør ut, matjord forsvinner.

Goder naturen gir oss; også kalt økosystemtjenester, regulerer klima, pollinerer planter og resirkulerer livsviktige næringstoffer. Mat, ferskvann og materialer er en annen type tjeneste, andre goder naturen gir oss.
Rekreasjon og kilde til kunnskap er også en økosystemtjeneste.
På Sandøya merker vi det hver eneste dag: Naturen rundt oss har en stor innvirkning på oss, på hverdagsopplevelser gjennom alle årstider og er en utømmelig kunnskaps og inspirasjonskilde.

Grensene er stengt, bortsett fra de utenlandske sesongarbeiderne som jobber på åkerne.
De får komme til Norge. Sammen med bonden sørger de for at vi kan få mat. 
Mye var stengt og er fremdeles stengt.

Men naturen er alltid åpen.
På Sandøya har vi kort vei til havet, til skogen, til stranda, til heier og berg.

Nå har vi en historisk mulighet til å restarte.
Hvordan vil vi leve etter Korona? Var det noe vi gjenfant?
Epidemien viser oss at så lenge vi står sammen kan vi ofre mye. Og kanskje handler det heller ikke bare om å ofre, men om et litt gammeldags ord jeg liker. Å være nøysomme.
Mindre jobb og lavere forbruk gir mer tid. Arne Næss sa: Et rikere liv med enklere midler.

Livet vårt er summen av alt vi vier oppmerksomheten vår på.

Vi feirer verdiene våre i dag, de som står nedtegnet i grunnloven.  Blant annet at alle har rett til mangfoldig natur.
La oss verne det som gjør deler av Norge, Tvedestrand, ja, Sandøya spesielt; Uberørt natur. La oss dele på dette godet ved å verne naturen.

Interessen for settepoteter eksploderte under Korona. Det meldes om fordoblet frø- og jordsalg. Noe måtte de gjøre, så da restaurantene stengte, opparbeidet restaurantkokker verden over grønnsaksbed. Direkte handelsformer mellom bonde og forbruker, som Bondens marked og REKO opplever økning. Og felles dyrkeprosjekter igangsettes.

Vi som bor så naturnært- Kan vi dyrke mat sammen på øya og la gressplener bli til grønnsaksåkre?

Tusen takk.

Ta inderlig godt vare på hverandre.

Gratulerer med dagen!